Tuesday, February 14, 2017

Norway - antifascist and antinazist - Er det OK å slå nazister?



Bilde
Dette var et hett diskusjonstema i USA og blant internettvenstre for kort tid siden.

Utgangspunktet var Richard Spencer, ledende nazist i USA, som fikk et slag da han oppsøkte anti-Trump-protester og ble intervjuet på TV: White nationalist Richard Spencer punched in the face camera while doing interview
Dette er mannen som ble kjent for å skrike “Hail Trump” til tilhengere som gjorde Hitler-hilsener…
Det ble laget en rekke memer som svarte på spørsmålet. Og film med musikk, som her: Richard Spencer punched for every syllable in Nazi Punks Fuck Off
En egen side ga sitt svar sånn: Can I Punch Nazis?
Og mange andre har kommentert ved å legge forskjellig musikk på filmklippet og en rekke andre mer og mindre kreative svar.
Men ikke alle har vært like begeistret. Og ikke alle kritikerne har kommet fra det åpne høyre. Også folk som ser seg som liberale, venstreorienterte og antirasister, har vært veldig mot å slå nazister. Noen har forsøkt å oppsummere deres standpunkt slik:

Bilde


Personen som ble slått, Richard Spencer, har ikke bare indirekte gått inn for etnisk rensning, slik de fleste feigere fascister gjør. Han har åpent tatt til orde for en “fredelig etnisk rensning”
På nettsida si Alternative Right publiserte Spencer en artikkel av en annen skribent, med tittelen “Er det rett å utrydde svarte folk?” der forfatteren skriver at vi må spørre oss om menneskelig sivilisasjon trenger svarte folk og hvordan vi lettest kan kvitte oss med dem.

Fascismen er en offensiv terrorbevegelse

Spencer er en organisator og agitator i en bevegelse for folkemord på lang sikt – og for terror på kort sikt. I USA gjennomføres det årlig mange terrorangrep mot svarte folk, skeive folk, abortklinikker og andre hatobjekter for fascister. I Norge kjenner vi denne terroren blant annet fra Breivik, men også drapene på Benjamin Hermannsen, Hadelanddrapene og Shirvac-drapet i Trondheim, samt bombeangrep mot Blitz på 90-tallet og kommunistiske bokhandler på 70-tallet.
Terror, pogromer, forfølgelse og folkemord er ikke noe som bare hører til i nazismens historie. Det er heller ikke en tilfeldig bivirkning. Dette er selve fascismen. Fascismen er en organisasjon for å innskrenke frihetene til minoriteter, for å undertrykke dem, stigmatisere dem, forfølge dem og i siste instans utrydde dem. Og fascismen er en terroristisk støtorganisasjon mot demokratiske bevegelser, antirasisme, feminisme, arbeiderbevegelsen og kommunister. Alt annet ved fascismen, kan man finne i de fleste vanlige borgerlige partier. Fascismen er et angrep på en rekke minoriteter, på politisk organisering – og i siste instans mot hele proletariatet. Og det er en metode som kan brukes av alle borgerlige stater, ikke bare dem som åpent sverger til fascistisk ideologi.

Men er det ikke mer effektivt å overbevise dem med dialog?

Derfor er antifascisme selvforsvar. Antifascisme er alltid selvforsvar. Å slå nazister er ikke et mål i seg selv, det er kun en handling for å bidra til å stoppe fascismen, fordi fascismen betyr mobbing og terror.
Noen liberale og lignende er mot å slå nazister fordi slag ikke kan få dem til å slutte å hate, og de mener at man heller må gå i dialog med dem for å endre deres syn.
Vi vil først si at å slå nazister ikke kan være det eneste man gjør for å stoppe dem. Mange potensielle nazister og medlemmer i slike organisasjoner, kan vinnes for bedre løsninger på problemer. De kan vinnes for annen politikk, eller iallfall overbevises til å avslutte sin aktivitet. De kan overbevises gjennom at de ser bedre løsninger andre steder, ved at de ser at andre gjør bra ting, ved å se problemene i sin egen bevegelse, ved artikler, film – ja, også dialog med venner og familie. Alt dette er vi for.
Og dette er sjølsagt mer effektivt for å overbevise nazister om at nazismen er feil. Men argumentet bygger på en kortslutning. For målet med å slå nazister er sjølsagt ikke å overbevise dem. Derimot kan målene være å:
  • Hindre dem i å snakke til media eller tilhengere, slik at de får rekruttert flere.
  • Skremme dem, slik at de ikke kan dra hvor som helst å rekruttere flere.
  • Skremme andre fra å bli med dem, slik at de ikke blir flere.
  • Hindre at flere av dem samles på en plass, slik at de ikke får bygga sin organisasjon.
  • Skape kaos og usikkerhet blant dem, desorganisere dem og stresse dem.
  • Bryte ned selvsikkerheten og tryggheten deres.
  • Bryte ned bildet de forsøker å skape av at de er overmennesker og uslåelige.
  • Vise at de ikke er så sterke og farlige som de vil innbille folk.
  • Vise folk at man kan slåss mot dem, gi selvsikkerhet til de som trues av fascister. Med mer.
Målene med å slå nazister, eller på andre måter konfrontere dem, er mål som utledes av en analyse av fascismen. De baserer seg på hva fascismen i sitt vesen er, og hvilke metoder fascismen fremst har benytta seg av.

Vi må forstå hva fascismen er for å bekjempe den

Fascismen kom til makta på 20- og 30-tallet ved å bygge massebevegelser som utstrålte styrke og kampvillighet, på en propaganda som sa at hvite menn var overmennesker og at man måtte kjempe og blø for fedrelandet. De terroriserte, mobba og spredte frykt blant motstandere – og mot de minoritetene som de hengte ut som syndebukker. De ga enkle svar, og enda enklere løsninger. Og de organiserte gatekamp mot for eksempel kommunister og jøder.
Fascistene skilte seg altså fra de fleste andre politiske bevegelser, og gjør det fortsatt, og derfor må de behandles på en særegen måte. Sentralt i fascismens metode, er kampen om gata og offentligheten og terroren mot de som pekes ut som fiender. Gir man dem plattformer, åpner man dialoger og rom, så sier fascistene ja takk til dette – akkurat som Hitlers nazister gjerne stilte i debatter, i aviser og på møter. Men – som Hitler sa åpent – var dette bare en kynisk utnyttelse av det svake demokratiet. De ville bruke demokratiet for alt det var verdt, helt til de kom til makta og kunne avvikle det så fort som mulig.
Fascismens sjåvinisme, mobbing og trakassering er psykisk vold mot svært mange mennesker. Det er rasisme mot svarte, muslimhat, jødehat, kvinnehat og hat mot skeive folk. I sine verste former er dette mental vold mot folk, som man har rett til å forsvare seg mot. Det er ingen plikt til å finne seg i trakassering og hets.

Er det lettvint å slå nazister?

Noen kritikere hevder at å slå nazister er en “enkel løsning”. De hevder at å slå er lett, men å argumentere og gå i dialog er vanskelig. Det er ikke sant. De fleste friske mennesker synes det er svært vanskelig å slå noen. Det krever mye av folk fysisk, men enda mer mentalt. Det er risikabelt, man risikerer å skade seg, bli fengslet eller selv bli utøvd vold mot. Og man må bryte en mental sperre når man gjør sånt, en sperre som sitter hardt hos de fleste.
Det er altså slett ingen lettvint løsning å slå nazister. Tvert om – den lettvinte løsningen er å skrive statuser på facebook. Det er en lettvint løsning å overlate volden til politiet. Det er tryggere, iallfall for hvite hetero folk, å ha fredelig sameksistens med nazister. På kort sikt er det selvsagt fristende å ikke provosere dem, men heller inkludere dem i debatter og dialoger – eller prøve å ignorere dem. Dette vil kropp og samfunn belønne på en mye mer behagelig måte, enn å ta den store risikoen det er å faktisk slåss med nazistene.

Kan vi ikke overlate volden til politiet?

De som argumenterer med legalitet, at man må vende seg til loven og politiet, ser vekk fra at Hitler kom seg lovlig til makta. At politiet forsvarte han og hans jødelover. Og at folkemordet i Tyskland strengt tatt var lovlig. På denne bakgrunn har til og med FN klart å enes om at fascisme og rasisme ikke kan tillates i offentligheten og at slik organisering må forbys. Dette håndheves ikke i vesten. Med denne kunnskapen blir ropet på legalitet slett ingen løsning. Staten og politiet har en historie med å tillate fascistene å organisere seg og styrke seg, helt fram til statsmakt.
Det var ikke det tyske demokratiet eller dialogen som stoppa Hitler – det var den sovjetiske Røde Armé. Det var ikke liberalismen som åpna portene i Auschwitz for å slippe ut ofrene for nazistenes folkemord, det var soldater med røde stjerner på jakkeslaget.

Dialog er prøvd, blir prøvd og vil sikkert fortsatt prøves

Enkelte snakker som om man skal trykke på en reset-knapp etter hver nazistiske terrorhandling. Som om dagens hitlerister ikke har noen forbindelse med Hitlers folkemord. Som om Breiviks terror er lenge siden og at de som mener det samme som han ikke har noe med det å gjøre. Det er som om noen skal få slå og slå, men at hver gang noen slår tilbake så blir tilskuerne forferdet “jamen, vold løser jo ingenting” eller “har du prøvd dialog?”.
Og saken er jo at mange folk har prøvd dialog hele veien. Og ingen har stoppa dem. Ingen antifascister har storma inn og knust PCen til 17 år gamle antirasister som diskuterer med nazister på internett. Og ei heller har antifascister brannbomba kontorene til 70 år gamle doktor-professor-forfatter-gubber som driver dialog og forfinet argumentasjon med folkemordentusiaster.

Fascismen er ikke et fantasifoster

Sjøl om fascistene brannbomber oss antifascister igjen og igjen! Selv om fascistene dreper barn. Selv når fascisten Fjordman, som inspirerte Breivik til sitt massemord, får pengegave til å skrive bok fra liberale nisser eller får skrive kronikker hos NRK – så blir jo ikke disse angrepet av antifascister. Men antifascister prøver dialog og argumenter. “Er det så lurt å sponse folk som inspirerer til fascistisk terror” sier antifascister. Men akkurat som dialogen ikke overbeviser fascistene om å legge seg ned, så blir liberalerne ikke overbevist. De lever nemlig i den tro at hvis fascistene får organisere seg fritt og argumentere mest mulig, så vil fascismen forsvinne. “Troll sprekker i sola” sier de, og bygger sin intellektuelle overmakt på gamle norske eventyr.
Men fascismen er ikke et troll. Fascismen er en bevegelse med et materielt grunnlag, et grunnlag i klassesamfunnet. Det er en bevegelse som ikke vokser fram av ondskap, men av samfunnsmessige forhold. Det er en bevegelse som noen har interesse av å dyrke. Og der det finnes interesse hjelper ikke dialog. Der hjelper bare politiske alternativer, politisk kamp og i siste instans det som setter punktum for politiske konflikter; et slag.

No comments:

Post a Comment