Norway - Naxalbari: Relevant i dag? Hva med i morgen? Tjen Folket

Den urolige perioden på 1960-tallet brakte med seg opprør, bevegelser og organisasjoner i mange land som fortsetter å ha innflytelse også i dag. En av de mest betydningsfulle var opprøret i mai 1967 i Naxalbari i Vest-Bengal. Det symboliserte det avgjørende ideologiske bruddet med revisjonismen til ledelsen i CPI og CPM og etableringen av en linje for væpna kamp for den indiske revolusjonen. Den landsomfattende omveltningen som oppstod, og den revolusjonære naxalittbevegelsen og organisasjonene som fulgte, har fortsatt å inspirere og å oppfordre til progressiv politikk. Denne bevegelsen er det største håpet for en revolusjonær omveltning av det indiske samfunnet.

Femtiårsjubileet for mai-opprøret i 1967 er en passende tid for å se tilbake, og for å se framover. Å se tilbake på erfaringene fra fem tiår for å kunne trekke slutninger og lære for dagens bevegelse, å se framover for å best utnytte dagens gevinster for å oppnå de målene som ennå ikke er oppnådd, som ble satt av gårsdagens revolusjonære. Men først, la oss ta en kikk på de viktigste punktene for endring og kontinuitet fra sekstitallet til i dag.

Kontekst. Verden: endring og kontinuitet

Den mest betydningsfulle endringen har vært at sosialismen kollapset og kapitalismen ble gjeninnført i Kina. Det har innebåret at en av de fundamentale motsigelsene i verden, den mellom den sosialistiske delen og den imperialistiske, har falt bort. Den motsigelsen dominerte verden i nesten seks tiår, fra den russiske oktoberrevolusjonen i 1917. Kinas stilling som et sosialistisk baseområde, og spesielt den kinesiske kulturrevolusjonen fra 1966, var en stor kilde til ideologisk inspirasjon og retning for opprøret i Naxalbari og bevegelsen som fulgte. Fraværet av et sånt baseområde er en stor negativ faktor som påvirker alle folkekriger og revolusjonære bevegelser i hele verden. En annen grunnleggende motsigelse, den mellom de imperialistiske maktene, endret seg da Sovjetunionen kollapsa og den kalde krigen tok slutt. Likevel, selv om USA er den eneste supermakta, fortsetter skarpe motsigelser mellom USA og andre makter, og medvirker til en ekstremt ustabil situasjon i verden. Den grunnleggende motsigelsen mellom proletariatet og borgerskapet fortsetter, med stadig nye bølger av arbeiderkamp i Europa og andre kapitalistiske land. Hovedutfordringen for den imperialistiske verdensorden forblir likevel de undertrykte nasjoner og folk i verden. Asia, Afrika og Latin-Amerika fortsetter å være sentrer for motstand og revolusjonær kamp. De revolusjonæres seire i Vietnam, Kampuchea og Lao dominerte på 70-tallet, og på 80-tallet så vi afghanernes motstandskamp spille en betydningsfull rolle i Sovjets nedgang. De siste tiårene har sett USA, den eneste supermakta, forsøke å etablere imperiet gjennom militær okkupasjon, bare for å bli tvunget til retrett. De undertrykte nasjoner og folk har gang på gang demonstrert at de nekter å bli styrt gjennom direkte kontroll, slik det koloniale styresettet fungerte i fortida. Sannheten, først uttrykt på sekstitallet, «land vil ha selvstendighet, nasjoner vil ha frigjøring og folket vil ha revolusjon», fortsetter å være gyldig godt inni det 20. århundre. Motsigelsen mellom imperialismen og de undertrykte nasjonene og folkene fortsetter å være den grunnleggende motsigelsen i nåtidens verden. I bakgrunnen av veksten av revolusjonære bevegelser på sekstitallet oppstod den feilaktige formuleringa av kommunistpartiet i Kina (CPC) at verden hadde gått inn i en ny epoke der imperialismen hadde kollapset og sosialismen hadde vunnet i verden. Det førte også til «eventyrproklamasjoner» i India om at 70-tallet ville bli et tiår av frigjøring og seier over hele landet innen 1975. Selv om vi benekter slike annonseringer om rask seier er det likevel også riktig at de gjentakende bølgene av folkets kamp peker mot revolusjonær endring. Dette er rammeverket i verden når vi nå skal se på den veien Naxalbari og naxalittene har gått de siste 50 årene og hvilke fremtidige utsikter de kan tilby verdens undertrykte nasjoner, og massene innafor Indias grenser og utafor.

De tre magiske våpnene

Maoistisk teori sier at fremgang og suksess for revolusjonen baserer seg på å bygge opp tre våpen: Partiet, folkehæren og folkefronten. Det var de viktigste oppgavene for lederne og følgerne av naxalittbevegelsen helt fra starten av. La oss å se på hvordan det går med disse tre oppgavene.

Partiet

Det ideologiske bruddet mellom revisjonismen i CPI og CPM og naxalittenes klare standpunkt på CPCs (Kommunistpartiet i Kina) side i den store polemikken, krevde etableringen av et nytt parti på det ideologiske grunnlaget Marxisme-Leninisme-Maoisme (da Mao Tse-Tungs tenkning) (MLM). Slike partier ble etablert i flere land rundt omkring i verden, særlig etter at kulturrevolusjonen ble satt i gang i Kina. Men i India var det uenighet om grunnlaget og prosessen for å starte et nytt parti. Charu Mazumdar, lederen for opprøret i Naxalbari, ledet etableringa av CPI (ML) i april 1969, mens Kanai Chatterjee, lederen for Chinta-Dakshin Desh gruppa etablerte Maoist Communist Centre (MCC) i oktober samme år. Det fantes også andre grupper, som selv om de støttet opprøret i Naxalbari, ikke aksepterte den ideologiske viktigheten av bruddet med revisjonismen og linja for væpna revolusjon som den representerte. Noen av disse gruppene samla seg seinere til Unity Centre of Communist Revolutionaries of India (Marxist-Leninist) (UCCRI (ML)). Like etter etableringa av CPI (ML) møtte partiet store tilbakeslag da Charu Mazumdar døde i juli 1972, og praktisk talt hele sentralkomiteen ble drept. Den manglende kontinuiteten i lederskap samt noen alvorlige venstresekteriske og høyreopportunistiske avvik hindra reorganiseringa og konsolideringa av partiet. Det var først på slutten av 1970 og starten av 1980-tallet at CPI (ml) (Peoples war) og CPI (ML) (Party Unity), MCC og noen andre revolusjonære kommunistgrupper gjorde framstøt for å samles til et parti, basert på kritisk evaluering av fortida. Denne prosessen tok nesten 25 år, og endte med grunnleggelsen av CPI (maoist) i september 2004. Dette ble ytterligere styrket da også CPI (ml) (Naxalbari) ble med i mai 2014. Dette er i dag partiet som står opp mot den indiske staten mens de forsøker å gjennomføre en ny demokratisk revolusjon. Det er også andre partier og bevegelser som er tro til Naxalbaris linje, men mange av de organisasjonene som har merkelappen «Naxalbari» eller «naxalitt» gått langt bort fra Naxalbaris retning. For slike organisasjoner er det femtiende jubileet til opprøret i Naxalbari en mulighet til å kunngjøre sin avstandtaking fra Naxalsbaris retning. For eksempel CPI (ML) (Liberation), som hevder å «være født i Naxalbaris brann» avviser alle forsøk på å følge Naxalbaris vei som «militarisme». CPI (ML) (red star) hevder å følge Naxalbaris vei, men avviser totalt analysen av det indiske samfunnet og veien til revolusjon. Det er også andre grupper, som Communist League of India (CLI) som minnes Naxalbari som en historisk hendelse, men som avviser hele det ideologiske grunnlaget til organisasjonen og ledelsen for denne hendelsen.
Charu Mazumdar
CPI (Maoist) forblir derfor den eneste organisasjonen som går videre langs den ideologiske, politiske og strategiske veien til Naxalbari. Partiet har blitt grunnlagt på selvkritikk av de tidlige venstrefeilene i bevegelsen, og en total avvisning av høyreavvikene som gjentatte ganger har kommet opp igjen de siste femti årene. Like etter grunnleggelsen i 2004 ble denne organisasjonen angrepet av den daværende statsministeren som i november 2004 uttalte at maoistene var en enda større trussel enn den militante bevegelsen i Kashmir og nordøst, og i september 2015 fortalte han et utvalg av toppministre at Naxalisme var den største interne sikkerhetstrusselen til den indiske staten. Selv om CPI (Maoist) er en vesentlig forbedring fra tidligere forsøk på over 35 år å etablere et revolusjonært parti, er det enda en god del igjen før partiet kan spille rollen som fortropp for å lede den demokratiske revolusjonen i India. Staten har iverksatt store kampanjer for å undertrykke bevegelsen, og de har hatt varierende grad av suksess. Noen områder har blitt satt tilbake av dette, men samtidig har også nye fronter åpnet seg i nye områder av landet. En stor svakhet bevegelsen har er at den ikke har betydningsfull innflytelse i byer og steder med framskreden økonomi. Dette hindrer bevegelsen fra å ha tette bånd til industriproletariatet og andre deler av de utbytta og undertrykte massene i de mest utvikla delene av landet. Et annet område med manglende suksess har vært at partiet ikke har klart å hindre problemene som fulgte med tapet av ledelse som oppstod i partiets oppstart. Å sikre kontinuitet i ledelse er svært viktig i enhver organisasjon, spesielt i en revolusjonær organisasjon. Historiske eksempler på tilbakegang på grunn av tap av lederskap i India på 70-tallet og i Peru i 1992 viser dette tydelig. CPI (Maoist) må bevare ledelsen, og samtidig forberede en ny rekke ledere som kan ta over og bære bevegelsen videre.

Folkehæren

Etableringa av folkehæren i India måtte bygges opp fra ingenting. Den tidligere væpna kampen i Telangana bevegelsen fra 1946-51 ble avslutta av den revisjonistiske ledelsen i CPI og det fantes ikke noe lignende forsøk fram til Naxalbari opprøret. Dette var annerledes fra erfaringen i noen andre land, som på Filippinene, der Folkets Nye Hær kunne etableres omtrent umiddelbart etter reorganiseringa av Kommunistpartiet på grunnlaget MLM. Rett etter opprøret i Naxalbari ble det forsøkt å danne grupper av geriljakrigere i ulike landlige distrikter, særlig i Vest-Bengal, Bihar, Uttar Pradesh og med mest suksess i Srikakulam i Andrha Pradesh. Disse tidlige forsøkene ble knust av staten. Senere planer, særlig i Bihar og Telangana, bygde på feilene til de tidligere forsøkene og lyktes i å danne geriljaenheter som kjempet i visse områder, som utviklet seg til geriljasoner. Men det var først i 2000 da Folkets geriljaarme (PGA) ble dannet under ledelse av CPI (ml) (pw) og i 2003 at folkets frigjørings geriljahær (PLGA) ble dannet under ledelse av Maoist Communist Centre of India (MCCI). Disse ble samlet i 2004 til en enkelt PLGA under ledelse av CPI (Maoist). Dette er den eneste folkehæren som eksisterer som er dannet av noen av partiene som hevder de følger arven fra Naxalbari. Ingen av de andre partiene har oppgaven om å bygge folkehæren på sin agenda. Siden etableringa av PLGA har den tatt store militære og organisatoriske skritt som har forbedret kampevnen vesentlig. Kommando og kontroll strukturer på ulike nivåer, militærtrening og utdanning, forbedringer i taktikk, alt har vært med på å forbedre og å stabilisere kontrollen i geriljasonene og basene. De har også klart å dra til seg bondemassene i store antall. Disse utgjør basen til geriljaen.
Men også staten har gjort store forbedringer når det gjelder sikkerhetsstyrkene som bekjemper PLGA. Ikke bare kvantitativt sett, som økning i antall personell og større budsjett for mer avanserte militær hardware men også bedre koordinasjon mellom stater, økt etterretning og endringer i taktikk. Det har også vært en konstant trussel om å starte med luftstyrker for strafing (skyting og andre former for angrep fra lavtgående fly) og bombing. Alt dette krever at også PLGA utvikler sin taktikk for å kunne stå imot den overveldende sterkere makta til den indiske staten. Viktigst krever det at PLGA styrker og sprer massearbeidet. PLGA får hovedsakelig styrken sin fra folket, og økt støtte og deltakelse er den eneste garantien for økt overlevelse og vekst. Hvorvidt PLGA klarer å spre seg til nye områder og å bygge dypere røtter blant massene vil være avgjørende for fremtiden for den revolusjonære bevegelsen.

Folkefronten

Bygginga av det tredje våpenet, den folkefronten, er den oppgaven med minst suksess i perioden siden Naxalbari. Det er muligens fordi oppgaven har blitt neglisjert av de revolusjonære. CPI (ml) så det faktisk som en oppgave for de senere fasene i revolusjonen. Programmet de vedtok i 1970 sa at «Denne fronten kan bygges opp når arbeider-bonde enhet er oppnådd i den væpna kampen og etter at rød makt er etablert i alle fall i noen deler i landet. Det utsatte oppgaven til en gang i framtida, samtidig som heller ikke de tidlige skrittene som kunne tas for å oppnå dette ble beskrevet. I seinere forståelser ble denne linja rettet opp, men grupper som CPI (ml) (Liberation) gikk kraftig mot høyre. I en parodi av det maoistiske begrepet om den folkefronten som folkefronten for væpna kamp, skapte partiet Den indiske folkefronten på 80-tallet, som ble hovedmiddelet for dets omfavning av den parlamentariske veien.

Strategisk folkefront

På den andre siden har CPI (maoist) en samla frontstrategi som på den ene siden bygger en folkefront for væpna kamp, på den andre siden bygger et sett av taktiske allianser på ulike saker og nivåer. Partiet mener også, som CPI (ml)s posisjon i programmet i 1970, at etablering av den strategiske New Democratic Front på et nasjonalt indisk plan vil kreve en sterk folkehær og et sterkt parti med innflytelse i hele landet og et betydelig større område der det drives væpna kamp med folkeorganer og folkemakt på ulike nivåer. Samtidig anerkjenner de også at siden dette vil ta tid, må ulike forsøk gjøres på lavere plan for å danne en samla front på anti-imperialistisk, anti-føydal basis, og basert på støtten til den revolusjonære kampen. De revolusjonære folkekomiteene som blir grunnlagt i geriljasonene er anerkjent som det i dag. De fungerer på lavere nivåer. Under Lalgarh kampen tok folkefronten nye former men ble knust. Det har også vært forsøk på å bygge allianser med nasjonalitetsbevegelsene, noen av disse kunne blitt allierte på basis av det nydemokratiske programmet. Men staten har jobbet hardt for å forhindre slike allianser, og de undertrykkende metodene den har tatt i bruk for å hindre det har til nå sørget for at ingen slik allianse har blitt dannet.

Taktisk folkefront

Imens dannes taktiske allianser basert på Lenins prinsipp om å «utnytte enhver, til og med den minste mulighet, til å danne allianse med massene, til og med om denne alliansen er midlertidig, vaklete, ustabil, upålitelig and betinget.» Denne metoden bruker de fleste naxalittiske organisasjoner. CPI (maoist) insisterer på at alle taktiske allianser skal være underordnet målet om å bygge den strategiske NDF. De fleste slike taktiske allianser og felles aktiviteter gjøres på lokalt plan med lokale masseorganisasjoner eller lokale deler av større organisasjoner. Men det har også vært bredere allianser på saker, som kampen for en separat Telangana stat, arbeid mot statlig undertrykking, kamper for frigjøring av politiske fanger og mot displacement. Like etter at den RSS dominerte NDA regjeringen ble dannet var det økt behov for å bygge en brei enhet av revolusjonære og demokratiske krefter mot trusselen fra Brahmansk hindufascisme. Dette har likevel ikke kommet i stand.

Nasjonaliteter og sosiale grupper

Nasjonaliteter

Det var i 1967, samme år som opprøret i Naxalbari, at myndighetene i India vedtok en lov som gjorde det ulovlig å stille krav om selvbestemmelse og løsrivelse fra India. Brudd på denne loven kunne føre til fengsling. CPI (ml) tok i programmet sitt i 1970 standpunkt for anerkjennelse av retten til selvbestemmelse, noe som gikk imot CPMs standpunkt, som gikk imot selvbestemmelse for nasjonaliteter. Seinere endret noen av de gruppene som gikk den parlamentariske veien, som CPI (ml) Liberation, standpunktet til å anerkjenne retten til selvbestemmelse kun i spesielle tilfeller. I dag tar de fleste partier som anerkjenner Naxalbari standpunkt til støtte for retten til selvbestemmelse, og også løsrivelse for alle nasjonaliteter. De siste 50 årene har de undertrykte nasjonalitetene i India ført en vedvarende, intens kamp for selvbestemmelse. Til tross for dette har det ikke vært noen sterk allianse mellom de nasjonale bevegelsene og bevegelsen for en nydemokratisk revolusjon i India. Det har vært forsøk fra begge sider, men ingen varig allianse har blitt skapt. Noen forsøk gjorde CPI (Maoist) allerede like etter grunnleggelsen, men alliansen ble ikke konsolidert. Dette er fortsatt en viktig oppgave som ikke har blitt fullført.

Kvinner

En annen avgjørende kamp som har vokst betydelig de siste årene er kampen mot patriarkatet og for kvinnenes frigjøring. Selv om kvinner spilte en stor rolle i opprøret i Naxalbari og i den væpna kampen i Srikakulam og andre steder, tok ikke bevegelsen bevisst opp kampen mot patriarkatet og oppgaven med å bygge en kvinnebevegelse. Det første skrittet ble tatt seint på 70-tallet med grunnleggelsen av Kvinnenes Progressive Organisasjon (POW) i Telangana av CPI (ml). Andre kvinneorganisasjoner ble starta seinere, som Nari Mukti Sangh og andre stater i 1990, Krantikari Adivasi Mahila Sangathana i Dandakaranya og Viplava Mahila Sangham i Andhra Pradesh i 1995. Disse og andre organisasjoner i andre stater organiserte raskt i stor skala og mobiliserte hundre tusenvis av kvinner i kampen mot patriarkatet og i revolusjonære kamper i områdene de var. De står fortsatt sterkt i geriljasonene. Imens har kvinneorganisasjonene i de urbane områdene vokst og fått en annen form de siste 50 årene. I de seinere år har kvinnekamp enten brutt ut spontant eller under ledelse av småborgerlige feministiske organisasjoner. Til tross for at mange av disse protestene har vært radikale, og i bunn og grunn er en del av den demokratiske revolusjonen, så har de revolusjonære organisasjonene i liten grad klart å bygge bro over kløften mellom disse og de revolusjonære kvinneorganisasjonene i områdene med væpna kamp. Forståelse og enhet mellom disse strømningene er nødvendig for å føre kvinnekampen framover, det er også nødvendig for å føre den demokratiske revolusjonen videre.

Kasteløse (daliter)

I motsetning til de tidligere CPI og CPM har naxalittbevegelsen fra starten av, på grunn av den store andelen kasteløse blant fattige bønder og jordløse landarbeidere som den grunnleggende revolusjonære klassen, vært basert på både adivasier og kasteløse, som er størstedelen av den klassen. Men, til tross for en konstant kamp mot kasteundertrykking i praksis, så mangla den tidlige bevegelsen teori for hvordan konkret kjempe mot kasteundertrykkelse på revolusjonært vis. Noen retningslinjer ble formulert på 70-tallet som tok for seg kasteforskjeller, diskriminering og overgrep mens bevegelsen ble bygget i Telangana. Men disse tok ikke for seg skritt mot å avskaffe kaste. Dette ble løst til en viss grad på 90-tallet, da den politiske linja fastslo å ta skritt for å sette opp egne organisasjoner for utrydding av kastesystemet. Den nåværende sitasjonen krever mer analyse og skritt i riktig retning. For femti år siden mobiliserte kasteløse anti-kaste kamper kun i stater som hadde hatt store antikaste bevegelser fra tiden med britisk kolonialisering. I dag er dette endret. Bevissthet blant kasteløse har spredd seg til alle stater og det har vært nasjonale mobiliseringer rundt saker som gjelder kastediskriminering og overgrep, som drapet på Rohit Vemula og angrepene på kasteløse i Gujarat. Svært ofte er småborgerlige kasteløse organisasjoner i fronten i slike kamper, som er en del av bevegelsen for å gjøre slutt på kastesystemet, en viktig oppgave for den nydemokratiske revolusjonen. Feller aksjoner og enhet med slike organisasjoner med mål om å dra de vekk fra reformisme og over til den revolusjonære veien er høyt på agendaen hos maoistiske partier og organisasjoner.

Adivasier (urfolk)

Adivasiene er den delen av det undertrykte folket som har hatt det næreste forholdet til den revolusjonære bevegelsen gjennom de siste 50 årene. Det er adivasiene som har gjort de største ofrene i Naxalbaro og Srikakulam opprørene og som også nå er i fronten for den væpna kampen i skogene i sentral og øst-India. De har tilsluttet seg PLGA og partiet i store antall men har fortsatt ikke posisjoner i ledelsen som tilsvarer deres store oppslutning. De må trenes og hjelpes til å ta flere og høyere ledelsesstillinger.

Religiøse minoriteter

De fascistiske hindustyrkene har vokst i styrke de siste 50 årene, særlig siden 80-tallet. Deres hovedmål er religiøse minoriteter, og da spesielt muslimene. Muslimer lider under pogromer, arrestasjoner, diskriminering og ekskludering i så å si alle områder av livet. Den revolusjonære bevegelsen har konstant støttet minoritetene, særlig muslimene, men har ikke klart å vinne fortrolighet i disse samfunnene og utvikle nære bånd til de. De seinere årene har det vært en vekst i felles aksjoner, også sammen med andre grupper, på ulike saker som demokratiske rettigheter og menneskerettigheter. Med valget av Modi sentralt og også økt konsolidering i flere viktige byer, er trusselen fra Brahmansk hindufascisme stor. Den undertrykte muslimske minoriteten er en viktig kraft for å bekjempe denne trusselen. De revolusjonære kreftene må dra disse til seg som et aktivt element i denne kampen.

Vurderinger og statlige rapporter

Når vi skal se på Naxalbaris historie og vurdere den kan vi også se på COIN (antiopprørsstyrkene) og deres støttespillere sine rapporter. De fokuserer generelt sett på den nære fortid og på den nære framtid, der de ofte setter en tidsramme for når staten vil ha klart å kvitte seg med «den største interne sikkerhetstrusselen». De har statistikk over drepte, arrestasjoner og folk som har overgitt seg, som de bruker til å lage en prognose som passer de herskende klasser. Slike prognoser om at bevegelsen vil være knust innen to år har blitt framsatt igjen og igjen gjennom tiårene, spesielt av Union Home Ministers. En uttalelse av statsministeren for Chhattisgarh hevdet til og med at hæren ville eliminere bevegelsen fra Chhattisgarh innen fire timer! De følgende regjeringene har nok ikke vært blinde for den manglende troverdigheten til disse uttalelsene, men de politiske og økonomiske tvangshandlingene til herskerklassen gjør det nødvendig å skape en fortelling om rask seier. Slike kunngjøringer, som ofte er lagt kun for å blidgjøre storborgerskapet, som igjen ønsker å komme seg inn i områdene for superprofitt, blir ofte kritisert for å være grunnløse og overfladiske. En annen type rapporter er de som merker alt og alle maoister eller naxalitter. Sikkerhets- og etteretningsbyråer lager lange lister med personer og organisasjoner som de mener er fronter for CPI (Maoist) eller andre naxalittorganisasjoner. En slik liste er Anti Terrorist Squad (ATS) og Anti Naxal Operations (ANO), som hadde 48 oppføringer i Maharashtra i 2013, og inkluderte Medha Patkar, Baba Adhav, Narendra Dabholkar og Magsaysay prisvinneren Prakash Amte. Lignende lister er rapportert fra Kerala og andre stater. Disse har blitt offentlig latterliggjort og kritisert av media og menneskerettighetsaktivister, for å stemple alle og enhver, til og med de som er sterkt imot Marxisme-Leninisme-Maoisme. Det er likevel en form for logikk i statens tendens til å se en naxalitt i enhver aktivist som kompromissløst tar opp folkets rettigheter. Disse menneskene er vanligvis de mest oppriktige elementer fra sivilsamfunnet, og til og med fra NGOs, som står sterk ved folkets side og som står for sant demokrati. Hva enn deres ideologi er, ghandisme, Lohiatisk, Ambedkarisk, eller noe annet, dette er krefter som potensielt er en del av den brede politiske alliansen for en demokratisk revolusjon i landet. Siden det er Naxalittbevegelsen de siste femti årene, og Maoistbevegelsen i dag, som er mest konsistent på veien og målene til en demokratisk revolusjon er det naturlig at disse menneskene ser ut som naxalitter for statens styrker, som har blitt ansatt for å knuse denne revolusjonen. Slike styrker er overalt i landet. Listene kan bare bli lengre.
I de første årene av bevegelsen, midt i den mest brutale undertrykkelsen, sa en poet om Naxalbari:
"Dette enke ord
Av fire stavelser
Er ikke bare navnet til en landsby
Men navnet til hele landet."
Femti år seinere, blir statens lister over naxalitter bare lengre og lengre. Det virker virkelig å være navnet til hele landet. Som Charu Mazmdar sa «Naxalbari kan aldri dø».